That's just God

På disse fem månedene jeg har vært i Uganda har det blitt en del gode prater med min vertsfar Michael. Han har delt mye av livet sitt med oss, og han har virkelig noen gode historier å fortelle. På punkter i historier hvor det er åpenbart at Gud virkelig har grepet inn i livet hans, pleier Michael å si "that's just God". Som at "det der kan ikke har vært menneskers verk. Her har Gud rett og slett grepet inn." Denne helgen hadde vi en slik opplevelse...

Lørdag ettermiddag var det tid for at Team Focus Uganda, som består av Håkon, Malin, Maria og meg, skulle på safari. Vi hadde bestilt overnatting på Sambiya River Lodge fra lørdag til søndag og hadde planlagt båtsafari søndag morgen. Vår venn Erique Umeni var med som sjåfør og kompanjong. Vi skulle egentlig dra fra Lira klokken 14 lørdag ettermiddag, men siden dette er Afrika, så måtte selvsagt onkelen til Erique levere bilen over to timer for seint, slik at vi ikke var avgårde før ca. 16:45. Dette førte til at vi ikke kunne ta ruten med ferja som krysser Nilen (ferja slutter å gå klokken 17), og vi måtte kjøre den lange omveien på sørsiden.

Det var allerede mørkt da vi kom frem til porten til nasjonalparken. Der var selvfølgelig porten stengt. Dama med styring for porten møtte oss og fortalte oss at "dere er dessverre for seint ute. Porten stenger klokken 7, nå er klokken kvart over 8." Dang it. Akkurat litt for sein...

Det var virkelig meldingen vi ikke ville høre. Vi hadde allerede betalt 300 000 shillings (ca 700 kroner) for overnattingen, og ingen av oss hadde lyst til å sove i bilen midt ute i Afrikas jungel. Det vil si, personlig syns jeg egentlig det hadde vært ganske fett, men jeg lot være å ytre den meningen der og da, ettersom jeg kjente at meningen min sannsynligvis ikke ble delt av noen av mine reisekompanjonger :P

Erique snakket med dama og regelrett tryglet om å slippe oss inn. Vi satt alle, inkludert Erique, i stille bønn men det virket virkelig ikke som om det var noen som helst mulighet for at vi ville bli sluppet inn i parken. Vaktdama var lango, det vil si at hun var fra samme området som Erique, noe som hjalp siden de da kunne snakke på lokalspråket sammen. Samtidig førte jo det også til at vi nordmenn ikke skjønte en døyt av det som ble sagt.

Vi fortsatte å be for oss selv, og etterhvert nådde vi et punkt hvor Erique gikk sammen med dama inn til kontoret for å se om det var noe de kunne gjøre for å slippe oss inn. Vi ble igjen i bilen og fortsatte å be. Vårt største spørsmål til Gud var "Hvorfor i all verden skal dette skje? Hvis alt virker til det gode for ditt rike, hvordan gjør dette det?"

Etter noen minutter kom de tilbake med meldingen til oss: De ville slippe oss inn i parken! Her har vår venn Doris satt jobben sin på spill for å hjelpe en gjeng strandede ungdommer i nød. Etter at hun først hadde vært beinhard på sitt "nei", sier hun nå at hun allikevel vil slippe oss inn! Praise God! Amen!


Etter at vi dro fra inngangsporten satt vi alle og bare takket Gud for det han hadde gjort for oss. Men på veien til hotellet vårt, traff vi på noe så spesielt som en strandet bil. Bilen inneholdt en gjeng med russere på vei fra Murchison Falls til Entebbe, hvor de skulle fly hjem igjen den påfølgende dagen. Men på veien hadde de gått tom for bensin. Nå traff de på sin eneste redning fra sin håpløse situasjon. Siden portene til nasjonalparken allerede var stengt, skulle det etter planen ikke kjøre noen biler gjennom parken før neste morgen. Men her kommer altså en bil med fire nordmenn og en halv-britisk ugander. De tryglet til oss på samme måte som vi tryglet til Doris, og vi fant ut at vi måtte faktisk hjelpe disse stakkarene.


Vi kunne ikke gi de bensinen vår, men vi forsikret de om at så snart vi kom frem til hotellet skulle vi få tak i noen, en eller annen, som kunne skaffe de bensinen de trengte. Det var ikke mobildekning der som bilen deres hadde strandet, så vi måtte kjøre helt til hotellet før vi kunne få gjøre noe for disse stakkars russerne. Når vi kom frem til hotellet, tok vi noen telefoner, og etter mye frem og tilbake hadde endelig Doris, vår venn ved inngangsporten, dagens helt, fått tak i en mann som kunne bringe de bensinen de trengte. Praise God! Amen!

Vi vet ikke om russerne nådde flyet sitt, men vi håper på det beste.


Etter denne hendelsesrike kvelden måtte vi rett og slett sitte oss ned og reflektere litt over kveldens hendelsesforløp. Denne kvelden hadde Gud brukt onkelen til Erique til å komme for seint med bilen, slik at vi ble for sein til inngangsporten og måtte ta den andre ruten. Der brukte Han, gjennom våre bønner, Doris til å riske jobben sin for å slippe oss inn i parken. Så brukte Han oss for å hjelpe en gjeng strandede russere langs veien med å få noen til å skaffe bensin. Og igjen brukte Han Doris til å skaffe en mann til å skaffe de bensin.

That's just God...