In the five months that I have spent in Uganda I have had many good talks with my host Michael. He has shared much of his life with us, and he really has some amazing stories to tell. When he reaches a point in a story where it obvious that God really has intervened in his life, Michael usually says "that's just God". As in "this can't be human's work. God must have done something in this situation". This weekend we had an experience like this...
Last saturday was the day for Team Focus Uganda, which consists of Håkon, Malin, Maria and me, to go on a safari. We had made reservations at Sambiya River Lodge from saturday to sunday, and we had planned for a boat safari on sunday morning. Our friend Erique Umeni joined us as a driver and travel companion. We had planned to leave Lira at around 2PM, but since this is Africa, Erique of course had to deliver the car over two hours late. This meant that we could not take the route with the ferry that crosses the Nile (it stops going at 5PM), and we had to take the long route on the south side of the park.
It was already dark when we arrived at the main entrance of the national park. And of course, the gates were closed. The lady that controlled the gate came up to us and told us that "sadly, you are too late. The gates close at 7PM, and it's now 8:15." Dang it. Just barely too late...
It was really the message that we didn't want to get. We had already paid the 300 000 shillings (app. 700 kroner) for accomodation, and none of us wanted to spend the night in a car in the middle of the jungle. That is, personally I would have thought that would be awesome, but I decided not to tell anyone, as I could sense that my travelling companions had a different opinion :P
Erique talked to the lady and literally pleaded with her to let us in. We were all, Erique included, silently praying, but it really seemed like there was no way we could be let in to the park. The lady was a lango, which means that she comes from the same area in Uganda as Erique. This was good, since they could then speak to each other in the local language. Of course, it also meant that we, the norwegians, couldn't understand what was going on at all.
We continued silently praying, and at some point Erique left the car to follow the lady inside, to see if there was anything that could be done to let us into the park. We remained in the car and continued to pray. Our biggest question to God was this: "Why are You letting this happen? If everything works for the good of Your kingdom, then how does this?"
After a few minutes Erique and the lady came back to us with a message: They would let us into the park! Our friend Doris has now risked her job to help a pack of stranded youngsters in need. After first being so steadfast on her "no", she is no saying she will let us in! Praise God! Amen!
After leaving the main entrance, we were all really just thanking God for what had just taken place. But on the way to our hotel, we hit something as strange as a broken down car. The car contained a pack of russians on their way from Murchison Falls to Entebbe, wherefrom they would fly home the following day. But on the way they had run out of fuel. Now, they met with their only possible rescue from a seemingly hopeless situation. Since the gates to the national park had already closed, there really shouldn't be any more cars going through the national park until the next morning. But here is a car filled with four norwegians and a half-british ugandan. They pleaded with us as we had pleaded with Doris, and we all realized we really had to help these poor guys.
We couldn't give them our fuel, but we ensured them that as soon as we arrived at the hotel we would get someone, anyone, to bring them the fuel they needed. There was no mobile network where they had stranded, so we had to go all the way to our hotel before we could do something for these poor russians. When we arrived at the hotel we made some phone calls, and after some struggling, finally Doris, our friend at the gate, hero of the day, had gotten a hold of someone that could bring them the fuel they needed. Praise God! Amen!
We don't know if the russians reached their flight, but we're hoping for the best.
After this very eventful evening, we really needed to sit down and reflect on everything that had happened. This evening God had used Erique's uncle to be late in delivering the car, which made us leave to late for the ferry and have to take the other route. There He used, through our prayers, Doris, to make her risk her job in order to let us into the park. Then He used usto help a pack of stranded russians along the way to get someone to get some fuel for them. Then He again used Doris to get this man to bring them the fuel.
That's just God...
torsdag 15. mars 2012
That's just God
På disse fem månedene jeg har vært i Uganda har det blitt en del gode prater med min vertsfar Michael. Han har delt mye av livet sitt med oss, og han har virkelig noen gode historier å fortelle. På punkter i historier hvor det er åpenbart at Gud virkelig har grepet inn i livet hans, pleier Michael å si "that's just God". Som at "det der kan ikke har vært menneskers verk. Her har Gud rett og slett grepet inn." Denne helgen hadde vi en slik opplevelse...
Lørdag ettermiddag var det tid for at Team Focus Uganda, som består av Håkon, Malin, Maria og meg, skulle på safari. Vi hadde bestilt overnatting på Sambiya River Lodge fra lørdag til søndag og hadde planlagt båtsafari søndag morgen. Vår venn Erique Umeni var med som sjåfør og kompanjong. Vi skulle egentlig dra fra Lira klokken 14 lørdag ettermiddag, men siden dette er Afrika, så måtte selvsagt onkelen til Erique levere bilen over to timer for seint, slik at vi ikke var avgårde før ca. 16:45. Dette førte til at vi ikke kunne ta ruten med ferja som krysser Nilen (ferja slutter å gå klokken 17), og vi måtte kjøre den lange omveien på sørsiden.
Det var allerede mørkt da vi kom frem til porten til nasjonalparken. Der var selvfølgelig porten stengt. Dama med styring for porten møtte oss og fortalte oss at "dere er dessverre for seint ute. Porten stenger klokken 7, nå er klokken kvart over 8." Dang it. Akkurat litt for sein...
Det var virkelig meldingen vi ikke ville høre. Vi hadde allerede betalt 300 000 shillings (ca 700 kroner) for overnattingen, og ingen av oss hadde lyst til å sove i bilen midt ute i Afrikas jungel. Det vil si, personlig syns jeg egentlig det hadde vært ganske fett, men jeg lot være å ytre den meningen der og da, ettersom jeg kjente at meningen min sannsynligvis ikke ble delt av noen av mine reisekompanjonger :P
Erique snakket med dama og regelrett tryglet om å slippe oss inn. Vi satt alle, inkludert Erique, i stille bønn men det virket virkelig ikke som om det var noen som helst mulighet for at vi ville bli sluppet inn i parken. Vaktdama var lango, det vil si at hun var fra samme området som Erique, noe som hjalp siden de da kunne snakke på lokalspråket sammen. Samtidig førte jo det også til at vi nordmenn ikke skjønte en døyt av det som ble sagt.
Vi fortsatte å be for oss selv, og etterhvert nådde vi et punkt hvor Erique gikk sammen med dama inn til kontoret for å se om det var noe de kunne gjøre for å slippe oss inn. Vi ble igjen i bilen og fortsatte å be. Vårt største spørsmål til Gud var "Hvorfor i all verden skal dette skje? Hvis alt virker til det gode for ditt rike, hvordan gjør dette det?"
Etter noen minutter kom de tilbake med meldingen til oss: De ville slippe oss inn i parken! Her har vår venn Doris satt jobben sin på spill for å hjelpe en gjeng strandede ungdommer i nød. Etter at hun først hadde vært beinhard på sitt "nei", sier hun nå at hun allikevel vil slippe oss inn! Praise God! Amen!
Etter at vi dro fra inngangsporten satt vi alle og bare takket Gud for det han hadde gjort for oss. Men på veien til hotellet vårt, traff vi på noe så spesielt som en strandet bil. Bilen inneholdt en gjeng med russere på vei fra Murchison Falls til Entebbe, hvor de skulle fly hjem igjen den påfølgende dagen. Men på veien hadde de gått tom for bensin. Nå traff de på sin eneste redning fra sin håpløse situasjon. Siden portene til nasjonalparken allerede var stengt, skulle det etter planen ikke kjøre noen biler gjennom parken før neste morgen. Men her kommer altså en bil med fire nordmenn og en halv-britisk ugander. De tryglet til oss på samme måte som vi tryglet til Doris, og vi fant ut at vi måtte faktisk hjelpe disse stakkarene.
Vi kunne ikke gi de bensinen vår, men vi forsikret de om at så snart vi kom frem til hotellet skulle vi få tak i noen, en eller annen, som kunne skaffe de bensinen de trengte. Det var ikke mobildekning der som bilen deres hadde strandet, så vi måtte kjøre helt til hotellet før vi kunne få gjøre noe for disse stakkars russerne. Når vi kom frem til hotellet, tok vi noen telefoner, og etter mye frem og tilbake hadde endelig Doris, vår venn ved inngangsporten, dagens helt, fått tak i en mann som kunne bringe de bensinen de trengte. Praise God! Amen!
Vi vet ikke om russerne nådde flyet sitt, men vi håper på det beste.
Etter denne hendelsesrike kvelden måtte vi rett og slett sitte oss ned og reflektere litt over kveldens hendelsesforløp. Denne kvelden hadde Gud brukt onkelen til Erique til å komme for seint med bilen, slik at vi ble for sein til inngangsporten og måtte ta den andre ruten. Der brukte Han, gjennom våre bønner, Doris til å riske jobben sin for å slippe oss inn i parken. Så brukte Han oss for å hjelpe en gjeng strandede russere langs veien med å få noen til å skaffe bensin. Og igjen brukte Han Doris til å skaffe en mann til å skaffe de bensin.
That's just God...
Lørdag ettermiddag var det tid for at Team Focus Uganda, som består av Håkon, Malin, Maria og meg, skulle på safari. Vi hadde bestilt overnatting på Sambiya River Lodge fra lørdag til søndag og hadde planlagt båtsafari søndag morgen. Vår venn Erique Umeni var med som sjåfør og kompanjong. Vi skulle egentlig dra fra Lira klokken 14 lørdag ettermiddag, men siden dette er Afrika, så måtte selvsagt onkelen til Erique levere bilen over to timer for seint, slik at vi ikke var avgårde før ca. 16:45. Dette førte til at vi ikke kunne ta ruten med ferja som krysser Nilen (ferja slutter å gå klokken 17), og vi måtte kjøre den lange omveien på sørsiden.
Det var allerede mørkt da vi kom frem til porten til nasjonalparken. Der var selvfølgelig porten stengt. Dama med styring for porten møtte oss og fortalte oss at "dere er dessverre for seint ute. Porten stenger klokken 7, nå er klokken kvart over 8." Dang it. Akkurat litt for sein...
Det var virkelig meldingen vi ikke ville høre. Vi hadde allerede betalt 300 000 shillings (ca 700 kroner) for overnattingen, og ingen av oss hadde lyst til å sove i bilen midt ute i Afrikas jungel. Det vil si, personlig syns jeg egentlig det hadde vært ganske fett, men jeg lot være å ytre den meningen der og da, ettersom jeg kjente at meningen min sannsynligvis ikke ble delt av noen av mine reisekompanjonger :P
Erique snakket med dama og regelrett tryglet om å slippe oss inn. Vi satt alle, inkludert Erique, i stille bønn men det virket virkelig ikke som om det var noen som helst mulighet for at vi ville bli sluppet inn i parken. Vaktdama var lango, det vil si at hun var fra samme området som Erique, noe som hjalp siden de da kunne snakke på lokalspråket sammen. Samtidig førte jo det også til at vi nordmenn ikke skjønte en døyt av det som ble sagt.
Vi fortsatte å be for oss selv, og etterhvert nådde vi et punkt hvor Erique gikk sammen med dama inn til kontoret for å se om det var noe de kunne gjøre for å slippe oss inn. Vi ble igjen i bilen og fortsatte å be. Vårt største spørsmål til Gud var "Hvorfor i all verden skal dette skje? Hvis alt virker til det gode for ditt rike, hvordan gjør dette det?"
Etter noen minutter kom de tilbake med meldingen til oss: De ville slippe oss inn i parken! Her har vår venn Doris satt jobben sin på spill for å hjelpe en gjeng strandede ungdommer i nød. Etter at hun først hadde vært beinhard på sitt "nei", sier hun nå at hun allikevel vil slippe oss inn! Praise God! Amen!
Etter at vi dro fra inngangsporten satt vi alle og bare takket Gud for det han hadde gjort for oss. Men på veien til hotellet vårt, traff vi på noe så spesielt som en strandet bil. Bilen inneholdt en gjeng med russere på vei fra Murchison Falls til Entebbe, hvor de skulle fly hjem igjen den påfølgende dagen. Men på veien hadde de gått tom for bensin. Nå traff de på sin eneste redning fra sin håpløse situasjon. Siden portene til nasjonalparken allerede var stengt, skulle det etter planen ikke kjøre noen biler gjennom parken før neste morgen. Men her kommer altså en bil med fire nordmenn og en halv-britisk ugander. De tryglet til oss på samme måte som vi tryglet til Doris, og vi fant ut at vi måtte faktisk hjelpe disse stakkarene.
Vi kunne ikke gi de bensinen vår, men vi forsikret de om at så snart vi kom frem til hotellet skulle vi få tak i noen, en eller annen, som kunne skaffe de bensinen de trengte. Det var ikke mobildekning der som bilen deres hadde strandet, så vi måtte kjøre helt til hotellet før vi kunne få gjøre noe for disse stakkars russerne. Når vi kom frem til hotellet, tok vi noen telefoner, og etter mye frem og tilbake hadde endelig Doris, vår venn ved inngangsporten, dagens helt, fått tak i en mann som kunne bringe de bensinen de trengte. Praise God! Amen!
Vi vet ikke om russerne nådde flyet sitt, men vi håper på det beste.
Etter denne hendelsesrike kvelden måtte vi rett og slett sitte oss ned og reflektere litt over kveldens hendelsesforløp. Denne kvelden hadde Gud brukt onkelen til Erique til å komme for seint med bilen, slik at vi ble for sein til inngangsporten og måtte ta den andre ruten. Der brukte Han, gjennom våre bønner, Doris til å riske jobben sin for å slippe oss inn i parken. Så brukte Han oss for å hjelpe en gjeng strandede russere langs veien med å få noen til å skaffe bensin. Og igjen brukte Han Doris til å skaffe en mann til å skaffe de bensin.
That's just God...
tirsdag 28. februar 2012
Long live lazyness... ?
People that know me well, know that I truly enjoy chilling out, relaxing and taking it easy. And those who have been following this blog have probably understood by now that the Ugandan way of life suits this kind of lifestyle very well. The first months I thought this was just great, but after a while I have started realizing that it is actually really unhealthy to be so relaxed all the time.
During fall/winter I found it very amusing to listen to some of the norwegian girls living in Uganda, as they hysterically told me about how they weren't able to put on their jeans, who fitted so perfectly just two months ago. I think I especially enjoyed it because I had actually lost some weight in the same period of time.
I guess I thought that my body had found some miraculous way of staying in shape on it's own, and I had almost started hoping for a future where I could relax all the time, and still stay in tip-top shape. Later on I have realized that the reason why I was losing weight was that I was just losing my muscles, and the fat was also going with it. Now, it seems like all my muscles have disappeared, and now the belly is starting to reappear. I guess I now have to realize the facts that even in Uganda, the home of relaxation, you actually have to exercise to stay in shape. So from tomorrow I will be starting to go for bicycle rides. Well done, Eivind. Big step. Thank you.
But I don't think that it's only the physical part of you that struggles when you don't move much. I think it has a strong effect on your psyche as well. From creation, man was ment to work. And I think that if you go for a long time without doing anything, you hurt your soul. Personally, I think that I have many times been a big sinner in this area, especially on times when I have avoided doing work that has needed to be done. Often times, I think I have simply been pretty lazy. Proverbs 6 says a little something on lazyness:
6 Go to the ant, you sluggard; consider its ways and be wise! 7 It has no commander, no overseer or ruler, 8 yet it stores its provisions in summer and gathers its food at harvest. 9 How long will you lie there, you sluggard? When will you get up from your sleep? 10 A little sleep, a little slumber, a little folding of the hands to rest— 11 and poverty will come on you like a thief and scarcity like an armed man.
I can't avoid feeling struck by these words. I think it's time for me get up from my sleep, so that poverty won't come on me like a thief...
In the end I want to encourage all of you to really treasure hard work. If you are reading these words from the book of proverbs and you are thinking that "wow, this really applies to my life", then do something about it! Go for a bike ride! Take a jog! Go to a fitness center! Get a job! To all you people in Bergen that enjoy football, I strongly encourage you to join our Football-group on facebook, where my friends and I on times arrange gatherings for playing football on different locations in Bergen. I haven't asked the group's admin Håkon Brekke for permission to post this on my blog, but I assume it's alright. Everybody's welcome!
To conclude, here is another proverb from "the man of all men" Solomon:
Proverbs 12:27 The lazy do not roast any game, but the diligent feed on the riches of the hunt.
During fall/winter I found it very amusing to listen to some of the norwegian girls living in Uganda, as they hysterically told me about how they weren't able to put on their jeans, who fitted so perfectly just two months ago. I think I especially enjoyed it because I had actually lost some weight in the same period of time.
I guess I thought that my body had found some miraculous way of staying in shape on it's own, and I had almost started hoping for a future where I could relax all the time, and still stay in tip-top shape. Later on I have realized that the reason why I was losing weight was that I was just losing my muscles, and the fat was also going with it. Now, it seems like all my muscles have disappeared, and now the belly is starting to reappear. I guess I now have to realize the facts that even in Uganda, the home of relaxation, you actually have to exercise to stay in shape. So from tomorrow I will be starting to go for bicycle rides. Well done, Eivind. Big step. Thank you.
But I don't think that it's only the physical part of you that struggles when you don't move much. I think it has a strong effect on your psyche as well. From creation, man was ment to work. And I think that if you go for a long time without doing anything, you hurt your soul. Personally, I think that I have many times been a big sinner in this area, especially on times when I have avoided doing work that has needed to be done. Often times, I think I have simply been pretty lazy. Proverbs 6 says a little something on lazyness:
6 Go to the ant, you sluggard; consider its ways and be wise! 7 It has no commander, no overseer or ruler, 8 yet it stores its provisions in summer and gathers its food at harvest. 9 How long will you lie there, you sluggard? When will you get up from your sleep? 10 A little sleep, a little slumber, a little folding of the hands to rest— 11 and poverty will come on you like a thief and scarcity like an armed man.
I can't avoid feeling struck by these words. I think it's time for me get up from my sleep, so that poverty won't come on me like a thief...
In the end I want to encourage all of you to really treasure hard work. If you are reading these words from the book of proverbs and you are thinking that "wow, this really applies to my life", then do something about it! Go for a bike ride! Take a jog! Go to a fitness center! Get a job! To all you people in Bergen that enjoy football, I strongly encourage you to join our Football-group on facebook, where my friends and I on times arrange gatherings for playing football on different locations in Bergen. I haven't asked the group's admin Håkon Brekke for permission to post this on my blog, but I assume it's alright. Everybody's welcome!
To conclude, here is another proverb from "the man of all men" Solomon:
Proverbs 12:27 The lazy do not roast any game, but the diligent feed on the riches of the hunt.
Latskapen lenge leve... ?
De som kjenner meg godt vet at jeg er litt over gjennomsnittet glad i å chille, slappe av og ta livet med ro. Og de som har fulgt litt med på denne bloggen har nok også fått med seg at den ugandiske livsstilen passer veldig godt sammen med en slik livsfilosofi. De første månedene syns jeg dette var bare topp, men jeg har etterhvert skjønt at det går faktisk på helsa løs å være så avslappet hele tiden.
I høst/vinter syns jeg det var veldig artig å høre på disse norske jentene i Uganda, som var helt hysteriske fordi de ikke var i stand til å få på seg dongeribuksene som passet så godt for bare to måneder siden. Kanskje spesielt siden jeg faktisk hadde slanket meg i den samme tidsperioden.
Jeg trodde vel at kroppen min på en eller annen mirakuløs måte holdt seg i form på egenhånd, og hadde så smått begynt å håpe på en fremtid hvor jeg kunne slappe av hele tiden, og fortsatt være i toppform. I ettertid har jeg skjønt at grunnen til at jeg slanket meg den tiden var at jeg bare mistet musklene mine, og at fettet forsvant sammen med det. Nå virker det som om alle musklene er mistet, og da begynner vommen å komme. Da er det vel på tide å krype til korset og innse at til og med i Uganda, home of relaxation, må man faktisk trene for å holde formen. Derfor skal jeg fra og med i morgen begynne å dra på sykkelturer. Godt jobba, Eivind. Sterkt av deg. Takk.
Men det er nok ikke bare det rent fysiske som begynner å slite når du ikke beveger deg. Jeg tror nok det har en ganske så sterk effekt på det psykiske også. Helt fra skapelsen av har mennesket vært ment til å arbeide. Og jeg tror at hvis du går lenge uten å ha noe å gjøre blir du rett og slett litt syk i sjelen. Personlig har jeg nok flere ganger vært en synder på dette området, hvor jeg har valgt å sluntre unna arbeid som har trengt å bli gjort. Ofte har jeg nok rett og slett vært litt lat. I Ordspråkene 6 står det litt om latskap:
6 Gå til mauren, du late, se dens veier og bli vis. 7 Enda den ikke har noen fyrste, oppsynsmann eller herre, 8 sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten. 9 Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå opp av din søvn? 10 Bare sove litt til! Bare en liten blund!! Bare folde hendene litt for å hvile! 11 Så kommer armoden over deg som en landstryker, og nøden som en mann med skjold.
Kan ikke unngå å føle meg litt truffet av det der altså. Tror det er på tide at jeg står opp av min søvn, slik at ikke armoden kommer over meg som en landstryker (hva enn det betyr)...
Jeg vil til slutt slå et slag for hardt arbeid til dere lesere. Hvis du leser disse ordene fra ordspråkene og kjenner at "wow, det der kan gjelde meg ass", så gjør noe med det, da vel! Ta deg en sykkeltur/joggetur! Få deg treningskort på SiB! Få deg en jobb! For alle fotballglade bergensere kan jeg anbefale dere å joine Football-gruppen vår på facebook, hvor jeg og mine venner fra tid til annen avtaler å spille fotball rundtom i Bergen. Jeg har ikke spurt gruppas admin Håkon Brekke om tillatelse til å poste slik informasjon på bloggen min, men jeg regner med det går greit. Her er alle velkommen!
Konkluderer med nok et ordspråk fra "the man of all men" Salomo:
Ordsp. 12:27 Den late steker ikke sin fangst. Men den flittige får en kostelig skatt.
I høst/vinter syns jeg det var veldig artig å høre på disse norske jentene i Uganda, som var helt hysteriske fordi de ikke var i stand til å få på seg dongeribuksene som passet så godt for bare to måneder siden. Kanskje spesielt siden jeg faktisk hadde slanket meg i den samme tidsperioden.
Jeg trodde vel at kroppen min på en eller annen mirakuløs måte holdt seg i form på egenhånd, og hadde så smått begynt å håpe på en fremtid hvor jeg kunne slappe av hele tiden, og fortsatt være i toppform. I ettertid har jeg skjønt at grunnen til at jeg slanket meg den tiden var at jeg bare mistet musklene mine, og at fettet forsvant sammen med det. Nå virker det som om alle musklene er mistet, og da begynner vommen å komme. Da er det vel på tide å krype til korset og innse at til og med i Uganda, home of relaxation, må man faktisk trene for å holde formen. Derfor skal jeg fra og med i morgen begynne å dra på sykkelturer. Godt jobba, Eivind. Sterkt av deg. Takk.
Men det er nok ikke bare det rent fysiske som begynner å slite når du ikke beveger deg. Jeg tror nok det har en ganske så sterk effekt på det psykiske også. Helt fra skapelsen av har mennesket vært ment til å arbeide. Og jeg tror at hvis du går lenge uten å ha noe å gjøre blir du rett og slett litt syk i sjelen. Personlig har jeg nok flere ganger vært en synder på dette området, hvor jeg har valgt å sluntre unna arbeid som har trengt å bli gjort. Ofte har jeg nok rett og slett vært litt lat. I Ordspråkene 6 står det litt om latskap:
6 Gå til mauren, du late, se dens veier og bli vis. 7 Enda den ikke har noen fyrste, oppsynsmann eller herre, 8 sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten. 9 Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå opp av din søvn? 10 Bare sove litt til! Bare en liten blund!! Bare folde hendene litt for å hvile! 11 Så kommer armoden over deg som en landstryker, og nøden som en mann med skjold.
Kan ikke unngå å føle meg litt truffet av det der altså. Tror det er på tide at jeg står opp av min søvn, slik at ikke armoden kommer over meg som en landstryker (hva enn det betyr)...
Jeg vil til slutt slå et slag for hardt arbeid til dere lesere. Hvis du leser disse ordene fra ordspråkene og kjenner at "wow, det der kan gjelde meg ass", så gjør noe med det, da vel! Ta deg en sykkeltur/joggetur! Få deg treningskort på SiB! Få deg en jobb! For alle fotballglade bergensere kan jeg anbefale dere å joine Football-gruppen vår på facebook, hvor jeg og mine venner fra tid til annen avtaler å spille fotball rundtom i Bergen. Jeg har ikke spurt gruppas admin Håkon Brekke om tillatelse til å poste slik informasjon på bloggen min, men jeg regner med det går greit. Her er alle velkommen!
Konkluderer med nok et ordspråk fra "the man of all men" Salomo:
Ordsp. 12:27 Den late steker ikke sin fangst. Men den flittige får en kostelig skatt.
tirsdag 14. februar 2012
Update
Hello, dear readers!
I hope you have all had a good month since my previous blog post, and that you didn't miss GSI TOO much :D
The last month I have been travelling a lot. I came home from the Commission/Infield-break on the 10th of january, and already sunday the 15th I was headed back out. Michael was unexpectedly called for a week's HIV/AIDS-"training of trainers". This training was going to be held in Kampala, and I thought "why not come along?" So I did. That is, I wasn't allowed to join the training, but at least I came along to Kampala, and spent a week there. Props to Vegge and Jørgensen who endured my companionship for a whole week. They really impressed me...
I came back from Kampala on sunday the 22nd of january to spend some days home in Lira. But also this time, very little time was spent at home. From wednesday to thursday Michael, Håkon and I were in Alebtong, where Michael showed off his "HIV/AIDS-training skills", while Håkon and I did showed our brilliant facilitation skills (handing out papers etc).
On friday morning I again turned my nose towards Kampala. I spent the weekend there, before my dear sister Kristina came to visit me on the sunday. Monday morning the two of us started a long journey. Our itinerary looked something like this:
Monday: Kampala-Lira 5 hrs
Tuesday: Lira-Mbale 5 hrs
Tuesday night: Mbale-Eldoret 7-8 hrs
Wednesday night: Eldoret-Nairobi 6 hrs
We arrived in Nairobi on thursday morning. Kristina was a Hald-student two years ago, and had three months of practice in Nairobi, as well as three months in Eldoret. Therefore, she has a lot of friends in Nairobi, and we pretty much spent the whole next week meeting all of these people. We stayed in a pretty overcrowded place, which at the most housed 8 boys at 12-16 years old, 4 grown men, me, my sister and another grown lady, spread out on four bedrooms. That's what you call quality bonding ;)
After a very nice week in Nairobi I took the nightbus back to Kampala, which arrived friday morning. I stayed there over the weekend, and sunday evening I was finally back in Lira.
There you have a quick update on my life. I wish you a very nice day/rest of week, and I will try to update the blog before another month passes. Peace out!
I hope you have all had a good month since my previous blog post, and that you didn't miss GSI TOO much :D
The last month I have been travelling a lot. I came home from the Commission/Infield-break on the 10th of january, and already sunday the 15th I was headed back out. Michael was unexpectedly called for a week's HIV/AIDS-"training of trainers". This training was going to be held in Kampala, and I thought "why not come along?" So I did. That is, I wasn't allowed to join the training, but at least I came along to Kampala, and spent a week there. Props to Vegge and Jørgensen who endured my companionship for a whole week. They really impressed me...
I came back from Kampala on sunday the 22nd of january to spend some days home in Lira. But also this time, very little time was spent at home. From wednesday to thursday Michael, Håkon and I were in Alebtong, where Michael showed off his "HIV/AIDS-training skills", while Håkon and I did showed our brilliant facilitation skills (handing out papers etc).
On friday morning I again turned my nose towards Kampala. I spent the weekend there, before my dear sister Kristina came to visit me on the sunday. Monday morning the two of us started a long journey. Our itinerary looked something like this:
Monday: Kampala-Lira 5 hrs
Tuesday: Lira-Mbale 5 hrs
Tuesday night: Mbale-Eldoret 7-8 hrs
Wednesday night: Eldoret-Nairobi 6 hrs
We arrived in Nairobi on thursday morning. Kristina was a Hald-student two years ago, and had three months of practice in Nairobi, as well as three months in Eldoret. Therefore, she has a lot of friends in Nairobi, and we pretty much spent the whole next week meeting all of these people. We stayed in a pretty overcrowded place, which at the most housed 8 boys at 12-16 years old, 4 grown men, me, my sister and another grown lady, spread out on four bedrooms. That's what you call quality bonding ;)
After a very nice week in Nairobi I took the nightbus back to Kampala, which arrived friday morning. I stayed there over the weekend, and sunday evening I was finally back in Lira.
There you have a quick update on my life. I wish you a very nice day/rest of week, and I will try to update the blog before another month passes. Peace out!
Oppdatering
Heisann, kjære lesere!
Håper dere alle har hatt en god måned siden forrige blogginnlegg, og at savnet av GSI ikke har vært FOR stort :D
Den siste måneden har jeg vært en del på reisefot. Jeg kom hjem fra Commission/Infield-pausen den 10. januar og allerede søndag 15. januar var det ut på tur igjen. Michael ble plutselig kalt ned til en ukes HIV/AIDS-"training of trainers", som det het så fint. Denne trainingen skulle være i Kampala, og jeg bestemte meg like greit for å bli med på det. Det vil si, jeg kunne ikke være med på trainingen, men jeg ble ihvertfall med til Kampala og hang der i en uke. En stor honnør til Vegge og Jørgensen som holdt ut med meg i leiligheten i en hel uke. Jeg ble imponert...
Søndag 22. januar kom jeg hjem fra Kampala for å tilbringe noen dager hjemme i Lira. Men heller ikke denne gangen ble noe særlig mye tid tilbragt hjemme. Fra onsdag til torsdag var Michael, Håkon og jeg i Alebtong, hvor Michael viste frem sine "HIV/AIDS-training skills", og jeg og Håkon briljerte med våre facilitation skills (utdeling av ark osv).
Fredag formiddag vendte jeg igjen snuten mot Kampala. Jeg tilbragte helgen der, før min kjære søster Kristina kom på besøk på søndagen. Mandag morgen startet vi to på en lang tur. Reiseruten vår i korte trekk så slik ut:
Mandag: Kampala-Lira 5 timer
Tirsdag: Lira-Mbale 5 timer
Natt til onsdag: Mbale-Eldoret i Kenya 7-8 timer
Natt til torsdag: Eldoret-Nairobi 6 timer
Torsdag morgen ankom vi Nairobi. Kristina var selv Hald-student for to år siden og hadde tre måneders praksis i Nairobi og tre måneder i Eldoret. Hun har derfor mange venner i Nairobi, og vi brukte pretty much hele den neste uken på å treffe alle disse menneskene. Vi bodde i et litt overcrowded hus, som på det meste bestod av 8 ungdomsgutter, 4 voksne menn, meg, min søster og en til kvinne, fordelt på fire soverom. Quality bonding kalles det ;)
Etter en fin uke i Nairobi dro jeg med nattbussen til Kampala og ankom der fredag morgen. Jeg ble der over helgen, og søndag kveld var jeg endelig tilbake i Lira.
Der har du en kjapp oppdatering på livet mitt. Ønsker deg en flott dag/uke videre, så skal jeg prøve å ikke la det gå en måned før neste oppdatering. Peace out!
Håper dere alle har hatt en god måned siden forrige blogginnlegg, og at savnet av GSI ikke har vært FOR stort :D
Den siste måneden har jeg vært en del på reisefot. Jeg kom hjem fra Commission/Infield-pausen den 10. januar og allerede søndag 15. januar var det ut på tur igjen. Michael ble plutselig kalt ned til en ukes HIV/AIDS-"training of trainers", som det het så fint. Denne trainingen skulle være i Kampala, og jeg bestemte meg like greit for å bli med på det. Det vil si, jeg kunne ikke være med på trainingen, men jeg ble ihvertfall med til Kampala og hang der i en uke. En stor honnør til Vegge og Jørgensen som holdt ut med meg i leiligheten i en hel uke. Jeg ble imponert...
Søndag 22. januar kom jeg hjem fra Kampala for å tilbringe noen dager hjemme i Lira. Men heller ikke denne gangen ble noe særlig mye tid tilbragt hjemme. Fra onsdag til torsdag var Michael, Håkon og jeg i Alebtong, hvor Michael viste frem sine "HIV/AIDS-training skills", og jeg og Håkon briljerte med våre facilitation skills (utdeling av ark osv).
Fredag formiddag vendte jeg igjen snuten mot Kampala. Jeg tilbragte helgen der, før min kjære søster Kristina kom på besøk på søndagen. Mandag morgen startet vi to på en lang tur. Reiseruten vår i korte trekk så slik ut:
Mandag: Kampala-Lira 5 timer
Tirsdag: Lira-Mbale 5 timer
Natt til onsdag: Mbale-Eldoret i Kenya 7-8 timer
Natt til torsdag: Eldoret-Nairobi 6 timer
Torsdag morgen ankom vi Nairobi. Kristina var selv Hald-student for to år siden og hadde tre måneders praksis i Nairobi og tre måneder i Eldoret. Hun har derfor mange venner i Nairobi, og vi brukte pretty much hele den neste uken på å treffe alle disse menneskene. Vi bodde i et litt overcrowded hus, som på det meste bestod av 8 ungdomsgutter, 4 voksne menn, meg, min søster og en til kvinne, fordelt på fire soverom. Quality bonding kalles det ;)
Etter en fin uke i Nairobi dro jeg med nattbussen til Kampala og ankom der fredag morgen. Jeg ble der over helgen, og søndag kveld var jeg endelig tilbake i Lira.
Der har du en kjapp oppdatering på livet mitt. Ønsker deg en flott dag/uke videre, så skal jeg prøve å ikke la det gå en måned før neste oppdatering. Peace out!
mandag 16. januar 2012
Word of the day
Ubuntu.
Ubuntu is a concept that originates from South-Africa, but it can be recognized in big parts of, if not all of, Africa. It is difficult to define Ubuntu, but there are lot of explanations of the concept, like f.ex:
- Compassion towards your neighbor
- ''I am because we all are''
- A person is a person because of other people
Desmond Tutu explains Ubuntu in this way:
''A person with Ubuntu is open and available to others, affirming of others, does not feel threatened that others are able and good, based from a proper self-assurance that comes from knowing that he or she belongs in a greater whole and is diminished when others are humiliated or diminished, when others are tortured or oppressed.''
Ubuntu is a concept that originates from South-Africa, but it can be recognized in big parts of, if not all of, Africa. It is difficult to define Ubuntu, but there are lot of explanations of the concept, like f.ex:
- Compassion towards your neighbor
- ''I am because we all are''
- A person is a person because of other people
Desmond Tutu explains Ubuntu in this way:
''A person with Ubuntu is open and available to others, affirming of others, does not feel threatened that others are able and good, based from a proper self-assurance that comes from knowing that he or she belongs in a greater whole and is diminished when others are humiliated or diminished, when others are tortured or oppressed.''
Every Norwegian travelling to Uganda, Kenya, or almost any country in Africa, is amazed at how happy these African people are. How is it possibly to live in such misery (as many, not all, African people live in) and still be as joyful as this? I think they have something that Norwegians don't have. Norway has everything that it wants, and for some years now we have been recognized as the best country in the world, according to living standards. Still, we are slowly making our way to the top of the world's suicide rate list. What is Norway lacking?
Maybe what we need is a little Ubuntu?
Maybe what we need is a little Ubuntu?
Abonner på:
Innlegg (Atom)